Emne: Reisebrev fra korrespondenten i Paris

På oppfordring av lyttere som ikke fikk reisebrevet med seg tidligere sendes følgende reisebrev nå i reprise:

Om jeg strekker meg litt ut av vinduet klarer jeg å lese naboens termometer som viser 33 grader i skyggen. Når man legger til en mild bris, så blir det nesten umulig å oppholde seg i ute utenfor skyggene. Men når mørket legger seg kryper tangodanserne ut av sine huler. Det blir ikke så mye kjøligere, men det er mulig å danse. Svetten renner og man må ha med seg flere liter med vann for å klare en hel kveld.

Stort sett har jeg danset ute i en utendørs skulpturpark som ligger langs Seinen, med en større vei og Universitetet som nærmeste naboer. Elvebåtene frakter turister opp og ned med fryktelige lyskastere som snur døgnet og lar natten forsvinne for noen sekunder, mens de glider forbi. Der er fire runde Amfiteatre som åpner seg mot elven. Tidlig på kvelden tilhører stedet de mange tilfeldige piknikere, men i nattens mulm kommer de som de virkelig eierne frem. Det første amfiteateret er okkupert av folkedansere, som leker seg rundt og rundt til forsiktige toner fra feler og fløyter. I Den andre gjaller afrikanske trommene og sjonglørenes ildkuler svirrer rundt i rykende fart og gir en eim av røyk og mystikk over området. Oppe i bakken har en gruppe sekkepipe entusiaster sin valfartssted. Hver kveld skjærer de fastpipede akkordene seg gjennom buskaset. Først etter denne Valhall kan man stige ned i det tredje amfiteateret der tangoens sarte rytmer skiller oss fra resten av verden.
Her finner man alle slags stiler og mennesker.

Det er mye folk og mange har kommet bare for å se på. Mange av de beste danserne, så vel damer som menn, bruker ikke tangosko, noe som gjør det vanskelig å vite hvem som er der bare for å se og hvem som er kommet for å danse. Det er mange gode dansere som jeg har ignorert, fordi jeg ikke har skjønt at de faktisk er kjempe dyktige. I mørket er alle katter grå...

Det er mange som underviser i tango i Paris og overraskende mange av de møter opp ved Seinen. Musikken starter rundt klokken 9. I løpet av få minutter begynner dansen. Litt etter hvert øker tempoet og flere og flere presser seg på golvet. Men det er ikke plass til alle, noen må sitte. Amfiteateret har sitteplasser i tre forskjellige nivåer. Hvor du sitter bestemmes av hvem du er. Øverst oppe sitter de som bare ser på, både turister og noen av de proffe. Her trenger man ikke prøve å be noen opp til dans. På andre rad sitter de som ikke vil danse med hvem som helst, men om man er heldig, kan man få en opplevelse for livet. På nederste rad, sitter de som gjerne vil danse mer, med hvem som helst.

De beste danserne møter opp først i tolvtiden, men selvfølgelig er det noen som er hektet og ikke klarer å sitte hjemme og vente at det blir plass på dansegolvet. Siste metroen går rundt ett, og litt etter tolv, forsvinner de fleste, igjen blir de som har ventet på dette hele dagen og ikke synes at en taxitur er en for høy pris å betale for en god dans til. Svetten renner, den ene dansen følger den andre, og euforien sprer seg. Elven renner sakte forbi og lysene fra byen brytes i den sommerbrune luften. Det er sommer i Paris.